Berlin var
sentrum for filmen i Tyskland. Produksjonen kom relativt sent i
gang fordi film var en underholdningsform som ble assosiert med
det vulgære. Dette var for så vidt ikke spesielt for
Tyskland, men her tok det lengre tid før filmen ble en akseptert
kunstform.
Tyskland produserte underholdningsfilmer slik som i andre land,
men det var med den ekspresjonistiske kunstfilmen tysk film fikk
internasjonal oppmerksomhet. Den ekspresjonistiske stilen oppstod
i 1905-1910, og var populær i samtidens kunstscener. Snart
spredte denne stilen seg også til musikken, arkitekturen og
filmen. Med dette håpet man å lokke middelklassepublikumet
til kinoene. Kunstretningen hadde sin storhetstid innen filmen mellom
1919 og 1923.
Ekspresjonismen skildret personlige opplevelser
og tolkninger av omverdenen. Kunstnerne ville vise de indre følelser,
noe som gjorde at man fjernet seg fra virkeligheten. Man søkte
bl.a. det skjønne i det meningsløse. Kunstneren skulle
altså ikke beskrive omverdenen slik den så ut, men uttrykke
synet på omverdenen med indre opplevelser.
Robert Wiene's
film Dr.
Caligaris kabinett fra 1919 var gjennom-bruddet for denne kunstretningen.
Ekspresjonismen var en grotesk form som skildret personers mørke
følelser i maktesløs kamp mot skjebnen. Etterkrigssamfunnet
var et sentralt tema. Den paradoksale oppfatningen av skjønnhet
krevde nye uttrykksformer. Skuespillerne opptrådte med ekstreme
bevegelser for å vise personens følelser. Det var makabre
historier om galskap, mennesker med splittet personlighet og det
kaotiske storbylivet. Scene-dekorasjonene var uttrykksfulle med
lys- og skyggeeffekter, som sammen med merkelige kameravinkler skapte
uhygge og symbolsk mening.
Les mer om Dr. Caligaris kabinett her.
Her finnes også linker til andre nettsteder.
Andre regissører innenfor
retningen var Friedrich Wilhelm Murnau og Fritz Lang. Murnau laget
vampyrfilmen "Nosferatu" (1922), "Den siste latter"
(1924) og filmatiserte Goethes Faust (1926). Les mer om Nosferatu
her.
Lang regisserte bl.a. "Der müde Tod" (1921), Dr.
Mabuse (1922) og Metropolis
(1926).
Tyskland
ble et av verdens mest produserende filmland på 1920-tallet.
Selv om det var den ekspresjonistiske filmen Tyskland skulle bli
kjent for, var denne sjangeren i mindretall i forhold til det store
antallet av film som ble produsert. Det ble laget kriminalfilmer,
historiske kostymedramaer, dramaer og musikaler. Den første
lydfilmen kom i 1929.
Boken er i British Film Institute’s serie “Film Classics”.
Den er på engelsk og tar for seg hvordan filmen ble laget og
hvordan den er blitt tolket. Man får også en innføring
i ekspresjonismens uttrykksmåter.
Dette heftet fra Norsk Filminstitutt omhandler tysk film fra Weimar-tiden.
Fem spillefilmer blir omtalt: "Dr. Caligaris kabinett",
"Den siste mann", "Den blå engel", "M"
og "Dr. Mabuses testamente". Heftet inneholder også
litt om regissørene av filmene.
Boken er omfattende og tar for seg gullalderen i tysk filmhistorie,
1920-tallet. Forfatteren viser hvor viktig denne perioden har vært
for den nasjonale identiteten og tysk film generelt. Klassikere som
”Das Cabinet des Dr. Caligari”, "Das Testament des
Dr. Mabuse“ og "Nosferatu“ omtales.
Boken tilhører
serien BFI Film Classics, utgitt av Britisk filminstitutt. Her presenteres
Fritz Langs mesterverk. Forfatteren kommer med forslag til forskjellige
tolkninger av filmen.
Boken inneholder en introduksjon til filmsjangeren og tar for seg
Robert Wienes Das cabinet des dr. Caligari, F.W. Murnaus Nosferatu,
Fritz Langs Die nibelungen og Metropolis, G.W Pabsts Die Büchse
der Pandora og Joe May's Asphalt.