Etter
den russiske revolusjonen i 1917, emigrerte en stor del av den russiske
filmindustrien til Frankrike hvor produksjonen holdt seg noen år.
Tiden i Sovjet etter revolusjonen var preget av store økonomiske
problemer, noe som også gikk ut over filmproduksjonen.
Fra
1922 begynte gjenoppbyggingen av sovjetisk film. Inspirasjonen fra
Hollywood var stor, og man eksperimenterte videre med Griffiths
montasjeteknikk. De unge filmmakerne kritiserte formen på
Hollywood-filmen og mente den manipulerte publikum i stedet for
å aktivisere dem. Estetikken var for preget av kapitalistiske
verdier, noe som stod i motsetning til utviklingen av de sosialistiske
verdier. Man ville ha publikum til å reflektere over virkeligheten.
Det oppstod en krets rundt Lev Kulesjov
som forsøkte å finne eksperimentelle metoder for å
fremstille abstrakte tanker i stumfilmen. Klippingen var viktigere
enn innholdet – meningen skulle formidles gjennom montasje.
Klippene skulle bevisst komponeres slik at publikum fikk en følelsesmessig
reaksjon. Andre regissører i kretsen var Sergej M. Eisenstein,
Vsevolod Pudovkin og dokumentarinstruktøren Dziga Vertov.
Det oppstod to tendenser innenfor montasjebevegelsen.
Eisenstein lanserte først attraksjons-montasjen
og senere kollisjons-montasjen. Sistenevnte viste en rask sekvens
av følelsesladde bilder som skulle ryste tilskueren og frembringe
nye erkjennelser. I Panserkrysseren
Potemkin fra 1925 utviklet Eisenstein teknikken videre –
rytmisk montasje – raskere og raskere klipp.
Essayene
ble skrevet i tidsrommet 1928-1945.
Boken inneholder Eisensteins egne tekster om filmteori. Han tar for
seg språk og filmens struktur, forskjellen mellom teater og
film og teorier om lydfilmen.