I Norden var
spesielt Danmark tidlig ute i filmutviklingen. Nordisk Film ble
opprettet i 1906 og regissøren Viggo Larsen ble kjent for
filmen ”Løvejakten” som kom i 1908.
Noen
år senere debuterte den som skulle bli Skandinavias viktigste
regissør, Carl Th. Dreyer. Hans første film var "Præsidenten"
(1918), men det var med Jeanne
d’Arc fra 1927 han ble verdensberømt. Denne stumfilmen
kan lånes på biblioteket.
I Sverige ble Svenska Biografteatern
etablert i 1909. Victor Sjöstrøm filmatiserte bl.a. Ibsens
Terje
Vigen (1916), som fikk internasjonal oppmerksomhet på grunn
av den uvanlige kombinasjonen mellom naturbilder og rollefigurenes
følelser.
Norge
var det første landet i Skandinavia som viste levende bilder
for et publikum. Dette skjedde i Christiania i april 1896 hvor de
tyske brødrene Max og Emil Skladanowsky viste et program
med ni filmtitler. Samme program hadde tidligere blitt presentert
i Berlin. Det tok likevel noen år før det ble faste
filmvisninger i Norge. Den første permanente kinoen ble etablert
i Christiania i 1904. I forhold til konkurrerende underholdning
som tivoli og sirkus, var filmforestillinger enkle å distribuere
og muligheten til å tjene penger var til stede.
Det nye mediet ble møtt med skepsis, noe som bremset norsk
film-produksjon. Film ble ikke betraktet som kunstnerisk. Filmen
som ble vist den første tiden i Norge, var derfor av utenlandsk
opprinnelse. Den første spiren til norsk spillefilm var ”Fiskerlivets
farer” fra 1908. Den varte i 6 min.
Fra 1908 til 1919 ble det laget 17 filmer i Norge. Alle var stumfilmer
og ganske korte. I 1911 hadde melodramaene ”Fattigdommens
forbandelse” og ”Bondefangeri i Vaterland” av
Victor Mogens premiere. I 1913 ble Statens Filmkontroll opprettet
og kinodriften ble overlatt til kommunene, noe som var særegent
for Norge. Overskuddet av kinodriften gikk ikke til film-produksjon,
men til andre ting, bl.a. til å bygge sykehus og kraftverk.
Den økonomiske situasjonen for norsk filmproduksjon var derfor
vanskelig. I løpet av 1920-tallet fikk kommunene mer ansvar
for utviklingen av norsk film.
Dessverre var det bare utenlandske filmskapere som lot seg inspirere
av norske litteratur. Det tok lenger tid for Norge enn Danmark å
anerkjenne filmen i kunst- og kulturlivet. Allerede i 1912 filmatiserte
danskene "Kommandantens døtre" av Jonas Lie.
Etter 1920 ble flere og flere filmer basert på kjent norsk
litteratur. Filmene ble lengre og temaene natur og bonderomatikk
gikk igjen.
Gjennombruddet for norsk film kom med regissøren Rasmus Breistein.
Hans første film "Fante-Anne" hadde premiere i
1920 og var den første norske filmen som skildret livet på
den norske landsbygda. Hans neste film het "Brudeferden i Hardanger"
og kom i 1926.
I 1926 debuterte Leif Sinding, som også skulle bli en betydelig
regissør fra denne tiden.
Bøker om nordisk film
Les mer
om dansk film i boken 100 års dansk film Boken tar for seg 136 danske filmer som
har fått betegnelsen hovedverk, dvs. at de har blitt svært
populære eller har representert noe nytt innen den danske
filmkunsten.
Boken begynner med Danmarks første filmpionererpå slutten
av 1800-tallet og slutter med Lars von Trier.
Boken inneholder en bibliografi over dansk filmlitteratur og en
fullstendig liste over danske filmer frem til år 2000.
Dette verket tar for seg Sveriges filmhistorie fra stumfilm til 1990-tallet.
Det er ikke bare filmskaperne og filmene som omtales, men også
utviklingen av landets filmindustri.
Boken er utgitt i samarbeid med Svenska
filminstitutet
Boken beskriver utviklingen av film og fjernsyn. Den inneholder mange
flotte bilder fra filmer som er sett og opplevd i Norge. Tips til enda videre lesing er Det
magiske rommet av Einar Nistad. Her kan du lese mer om film- og
kino-historien i Norge. Boken tar for seg de første Lanterna
Magica-foresillinger i Europa, de første filmvisninger i Norge
og kinodriften frem til i dag. Boken er utgitt av Norske Kinosjefers
Forbund i samarbeid med Norsk Filminstitutt.
I denne boka analyserer noen av landets fremste filmforskere høydepunkter
i norsk filmhistorie.
To av kapitlene tar for seg den tidligste tiden med film i Norge.
I det første kapitlet presenteres spillefilmproduksjonen på
1910-tallet. Gjennom to filmer viser forfatteren hvordan filmen ble
fortellende i formen. Det andre kapitlet handler om filmen "Fante-Anne"
fra 1920, som innledet den nasjonale linjen i norsk filmproduksjon.
Boka kom ut for første gang i 1967.
Her omtales kinodriften i Norge helt fra den første tiden,
samt filmer og regissører. Begivenheter fra svensk og dansk
filmhistorie er også nevnt.
Norsk film i årene 1907-1929 er temaet for denne boka. Forfatteren
var selv filmskaper og beskriver framveksten av de første filmene
som ble laget i Norge. Sinding ble født i Oslo i 1895.Han utdannet
seg til regissør ved tyske og franske filmsentra. På
biblioteket har vi filmene Eli
Sjursdotter (1938), De
vergeløse (1939), Tante
Pose (1940).